I sist blogg røpet jeg at jeg denne gang ville ta dere med på en helt unik opplevelse. Nå får du vite litt om plassen og være med meg her, men ta gjerne en tur selv også. Her var det virkelig koselig.
En trenger ikke alltid å reise så langt for å oppnå fine og gode opplevelser. Hva med en søndagstur til Imsland, og for de som reiser til og fra sine hytter/camping i området bør det være perfekt med en liten stopp her.
Som skrevet på skiltet har bakstehuset oppe hver fredag og søndag kl.13 -18.Her kan en få kjøpt surdeigsbrød og boller. Kjøper en kaffe, kan en fylle på fra kanna så mange ganger en vil.
Jeg som ikke drikker kaffe var veldig spent på om de hadde Pepsi Max og det hadde de. Om søndagen kan en og få kjøpt surdeigs pizza som i følge Anita er blitt veldig populær. Ta turen innom og smak selv. Det skal jammen jeg gjøre.
Her kan alle stikke innom men er dere en hel gruppe, kan det være lurt å bestille på forhånd. Hjemmelaget flatbrød kan en og få kjøpt og det var nettopp flatbrød Anita startet med først.
Velkommen til Øvregård. Bureist 1895.
Og velkomne følte vi oss så absolutt da vi ble møtt av denne smilende og imøtekommende dama.Hun driver gården og plassen sammen med sin mann som er 5. generasjon som driver denne flotte plassen. De overtok gården fra hans farfar.
Gården ble bureist i 1895 og ligger idyllisk til med flott utsikt.
Paret som nå driver gården overtok i 2002. Da med sauehold og melkekvote som låg i dvale. Gården har blitt utviklet mye etter det.
Anita som dama på gården heter er utdannet sykepleier og fra 2012 til 2019 drev hun med demensomsorg på gården, såkalt IPT(inn på tunet).
Ikke noe å si på fasilitetene til dyra. Utenom sauehold og melkekyr observerte vi trippende høner og søte små kaniner på tunet. Her er det altså noe å oppleve for både små og store.
Har du en ekstra kjærlighet for Volvo,slik som jeg har, finner du et rikt utvalg her.
Her ser du noen biler men det fantes enda flere.
Drivstoff må en ha.Ikke snakk om el-bil her nei.
Veldig kjekt å kunne gå rundt på tunet og se seg rundt og kanskje drømme seg litt tilbake i tid.
«Gamle låven» blir brukt til litt forskjellig som konserter, møtevirksomhet, selskaper osv.
På «Gamle låven» er det plass til ca.40 stk.
Omvisningen vi fikk på gården var både interessant og lærerik, men vi må tilbake til bakstehuset. Her ble vi ønsket velkommen av den smilende dama bak disken. Vi kjøpte hver vår cookie og litt å drikke.Noen av oss kjøpte også med bakervarer hjem.
Så samlet vi oss rundt et bord i andre etasje og spiste,drakk,pratet og riktig nøt den koselige atmosfæren.
Det er sikkert mange av dere som kjenner igjen og kanskje har hatt slike møbler hjemme. Vi hadde slike husker jeg og mener vi sa det var Norsy stoler.
Var det ikke koselig her? Imponerende hva de har fått til. Her ligger det mange timer med arbeid.
Til slutt må jeg opplyse om at det også tilbys bobilparkering tilhørende gården. Den ligger ved vannet. Der ligger også en båt som kan benyttes helt gratis.
Hyttene har 5 doble soverom som gjorde at de fleste av oss fikk eget soverom. Det kan være greit om en skal ta hensyn til snorking, fising og litt forskjellig en ikke vil inkludere/forstyrre andre med.
Fordelt i to biler var syv smilende og positive damer klare for et par timers kjøretur.
God mat og drikke må vi ha og Kiwi Ølen var så «heldige» å få besøk av denne gjengen. Handleliste var skrevet i forkant og handelen gikk som smurt. Kunne trodd vi aldri hadde gjort noe annet.
Etter et helt upåklagelig samarbeid inkludert tissepause, bluseshopping og proviant var vi tilbake i bilene og på hjul igjen.
2 tissetrengte damer.
Ryfylke byr på vakker natur og da passer det godt å legge inn noen tiltrengte tissepauser. Her nyter to av damene naturen imens de venter på et ledig toalett.
Disse tre fine er mer avslappet og ikke fullt så tissetrengt.
Joda, alle må taes bilde av. Det er ikke mer enn rett og rimelig det, men nå synes jeg det er på tide å dra videre.
Der var vi fremme og vi kunne som seg hør og bør sprette champagnen.
Og her er vi på plass. En herlig blanding av damer som livet har gitt forskjellige helseutfordringer. Bortsett fra en. Hun er også herlig så klart, men hun kan skilte med at hun er en høyst oppegående pensjonist. Felles for oss alle er allikevel at vi ønsker å gjøre det beste ut av den korte tiden vi er på denne jord.
Vi er heldige, tross alt. All respekt for de som ikke orker eller klarer det.
Jeg vil samtidig og allerede nå beklage hvis denne bloggen for deg oppleves som tullete, fjasete og lite seriøs, men dere skal vite at her ligger det masse kjærlighet og omsorg for hverandre og en stor porsjon raushet. Vi har stor respekt for at alle har forskjellige behov og i løpet av disse dagene opplevde jeg ingen støtende kommentarer fra noen eller om noen. Alt det skal jeg komme tilbake til senere.
Hytten har eget basseng. Her er er det bare til å boltre seg sammen med alle valkene en har. For akkurat det var vi skjønt enige om at blant oss var det valker i fri utfoldelse. I tillegg til basseng har hyttene badstue og boblebad.
Skikkelig luksus og når en er en hel gjeng til å dele beløpet for leige, inkludert utvask, så blir det heller ikke store kostnaden for hver enkelt.
Denne fantastisk flotte, sprudlende, inkluderende, positive, ja jeg kunne fortsatt i det uendelige, havfruen hadde ikke mulighet for å bade p.g.a. et inngrep og dermed sting som ikke skulle bli våte. Hva gjør vel det når en kan leke at en er i syden, nyte varmen og godt selskap. I tillegg hadde hun oppdrag som dirigent for de sangglade damene i bassenget. Alle roller er til for å fylles.
Første kvelden stod reker på menyen. Enkelt å tilberede og alle var enige om at det var veldig godt. Det må det ha vært når 5 kg. ble satt på bordet og alt ble oppspist. 5 kg. reker på 7 damer. Ja, du kan jo regne ut selv.
Etterpå kastet vi rekeskallet på sjøen. Ja, vi tillot oss det. Fra sjø er du kommet til sjø skal du bli.
Se den fine og lune atmosfæren i den hytta med masse lys. Der bodde vi.
Etter en god natt søvn, jaja alt er relativt, og en god frokost med bl.a. medbrakt hjemmelaget pastasalat og rekesalat, var vi klare for tur. Også her var det ulike behov og vi la opp til 2 forskjellige turer. Her er noen sprekinger klare for topptur. Ikke så veldig krevende, tror jeg.
Vi andre dro ut på oppmerksomhetstur langs vegen og plutselig var tiden kommet for en fortjent pause. Den ble tatt i et solrikt buss skur og tror du ikke Pølsemakerfrue kunne dra opp en flaske Baileys fra lommen. En kjærkommen overraskelse for mitt turfølge.
Jeg lurer på om det noen gang tidligere har blitt inntatt et lite glass Baileys i dette buss skuret og på en tirsdag formiddag, jeg tror ikke det.
Tilbake fra tur og med et nydelig vær var det bare til å sette på kaffen, finne frem medbrakt Dronning Maud pudding og nyte stunden i solveggen. Etterpå ble det en rolig stund hvor noen ville hvile litt, andre strikke og noen bare fortsette å sitte i solkroken, prate og nyte finværet.
For en deilig dag.
Middagen denne kvelden var det pensjonisten som stod for. Jeg har smakt den før og visste at det var bare til å glede seg.
Da jeg satte meg til bordet kjente jeg at det begynte å tære på kreftene og utmattelsen gjorde seg gjeldende. Å nei, jeg ville ikke ta imot. Ikke nå.
Helt vanlig for meg at det skjer. Jeg er vant til det og med tiden har jeg lært og ikke grue meg. Ikke være redd for at det skal skje. For at det kommer til å skje,er ganske sikkert.
Jeg har fått god hjelp til å takle det og har redskaper inni meg til å klare og mestre det. Redskaper til å utsette det som føles som total utmattelse.De rundt meg merker gjerne ingen ting når det oppstår og pågår. Godt er det for akkurat da har jeg nok med meg selv. Hadde jeg vært hjemme så hadde jeg mest sannsynlig gått rett på sofaen eller i senga og lagt meg. Nå ville jeg veldig gjerne være med en stund videre. Den opplevelsen med å kjenne på utmattelse er slett ikke god og noe jeg aller helst ville unngått, men for en enorm mestringsfølelse å klare å gå videre. Klare å utsette det.
Og med videre var jeg. Nå skulle det spilles bingo. Jeg var bingovert for i første runde.
Neste runde ble gjennomført med stødig hånd av denne alltid like gode,snille og smilende dama.
Etter litt oppmerksomhetstrening ute etter en flott dag og litt informasjon til de andre om at det nå var nok for meg for denne dagen, var jeg den første som gikk å la meg.
Vi hadde alle hatt en flott, innholdsrik og god dag.
Så var det snart tid for hjemreise.Disse to damene tok seg av litt ryddespising.
Samtidig som vi alle satt rundt bordet ble jeg spurt om hvordan jeg opplevde det å bli utmattet, få katastrofetanker og oppleve angst.
Jeg er villig til å fortelle og det gjør meg ingenting å være åpen rundt dette. Allikevel ligger det i meg at jeg tror det har liten interesse for andre og prøver å holde det for meg selv. En kan ikke la det bli e vane og hele tiden trekke frem dette temaet. Da er jeg faktisk sikker på at folk rundt meg hadde blitt drittlei, forståelig nok. Jeg hadde blitt det selv også. Nå satt de der og viste ekte interesse. Til å begynne med var jeg kort.Tenkte at de ikke trengte bruke tiden sin på meg, men der satt de videre, de ville lytte og vite. Så fine mennesker å være sammen med.
Vi kan tulle, fjase og spre godt humør, men disse damene kan også lytte og bry seg om hverandre.
Det føltes godt.
Tusen takk!
Tusen takk for oss.Her har vi hatt det trivelig og godt.
På hjemveien fikk vi også med oss en helt unik opplevelse. Det vil jeg skrive om i neste blogg. Kjenner at det er nok for i dag. Jeg er slett ikke i form. Er utmattet og har vondt i hele kroppen, men turen var så absolutt verdt det.
Skal jeg være ærlig så følte jeg ikke for å skrive blogg i dag, men jeg vil nødig svikte mine trofaste følgere.
Det var fredag og jeg hadde gått hele formiddagen og gledet meg til noe ekstra godt til middag. I hodet mitt såg jeg for meg taco, eller kanskje vi skulle ta hamburger med pommesfrites. Det siste hadde vi faktisk i fryseboksen så da slapp vi å kjøre ut og handle også. Ok, da fikk det bli hamburger sa jeg til meg selv,mens jeg satt der og strikket.
Etter en stund kom Pølsemakeren inn fra hagen og satte seg ned for å drikke kaffe. Full av iver la jeg frem hva vi skulle kose oss med til middag, og håpet han skulle glede seg sammen med meg.
Men neida, jeg såg skepsisen i fjeset hans og så kom det: «skal vi ikke ha rester av lapskausen da?»
Å nei, for en nedtur. Det var noe av det siste jeg kunne tenke meg. Vær så snill. Ikke på en fredag. Nei, vet du hva. Det orker jeg ikke.
For all del, det er godt med lapskaus og et par dager før hadde vi invitert hele familien på nettopp det. Jeg hadde bare SÅ lite lyst på oppettervarmet lapskaus for andre gang etter det besøket. Det var tross alt fredag og helg.
Min kjære syntes allikevel det var for galt å kaste den, så vi burde spise den opp.
Med alle krefter prøvde jeg så godt jeg kunne å motivere meg til en rikelig porsjon lapskaus. Det var ikke lett. Såpass ærlig må jeg være. Tanker som at det ikke er bra å kaste mat og husk på barna i fattige land osv. ble gravet frem. Allikevel kjente jeg på hele meg at jeg var skuffet. Ja, jeg syntes rett og slett synd på meg selv.
Midt oppi alle tanker og anstrengelser for å takle lapskausen ringte min kjære søster. Vi pratet om løst og fast slik vi pleier å gjøre. Et godt stykke ut i samtalen spurte hun: «Hva skal dere kose dere med i kveld da?» De pleier å ha reker om fredagen og hun gledet seg selvfølgelig til det.
«VI SKAL HA LAPSKAUS»,svarte jeg litt krassere og høyere enn nødvendig. I bakgrunnen lo Pølsemakeren godt.
Og lapskaus ble det. Jeg slet med å få i meg alt. Det ble som å drikke melk når en tenker cola. Det ble bare feil. Jeg lot faktisk litt ligge igjen på tallerken og det skjer ikke ofte.
Resten av kvelden ble rolig der vi lå i hver vår ende av sofaen og tittet på tv.
I ni tiden på kvelden reiste jeg meg opp og formidlet at jeg ville gå å legge meg.
»Skal du legge deg alt nå, klokken er jo bare ni på en fredag kveld», sa Pølsemakeren.
«Ja, det skal jeg»,svarte jeg og fortsatte mens jeg brettet sammen ullpleddet:
«Når vi kan ha lapskaus til middag på en fredag så kan vel jeg legge meg klokken ni selv om det er fredag».
Påsken er over og hverdagen er tilbake. Kjekt med ferie og høytider, men hverdagen er absolutt best i lengden.
Selv om jeg ikke er i arbeid lenger og ikke har vært det på mange år, klarer jeg fint å forstå at alle som er i arbeid trenger ferie og fortjener fri innimellom. Det er godt med et pusterom fra hverdagens rutiner og tjas og mas. Hente seg inn litt.
Ferie!
Alle skal bare kose seg og gjøre kjekke ting. Med forskjellige forventninger er det ikke alltid det blir slik. En må kunne regne med skuffelser og at noe oppstår som gjør at ferien slett ikke blir slik en hadde tenkt. Slik er livet. Det byr alltid på oppturer og nedturer.
Med et surt påskevær og piskende regn i ansiktet er det en luksus og kunne sitte i stampen og nyte varmen.
Jeg har valgt å fokusere mest på oppturene i min blogg. For noen lesere kan alle disse oppturene og fine stunder virke støtene. Det kan jeg forstå.Det kan være vanskelig å forholde seg til når en kanskje har «en ræva dag» selv. Tro for all del ikke at alt er rosenrødt hos oss hele tiden heller.Vi har sikkert like mange utfordringer, tanker og bekymring som folk flest, men VI VIL HA DET BRA. VI VIL GLEDE OSS OVER DET VI HAR.
Jeg tenker stadig at jeg skal fokusere på det jeg kan gjøre noe med. Det jeg ikke kan gjøre noe med legger jeg til side. Det er ikke alltid jeg får det til,men jeg prøver.
Dette kan hun, vår gode venn. Hun kan veldig mye annet også, men påskelammet hun tryller frem og tilbereder på en aldeles fabelaktig måte er en like stor nytelse for ganen, hver gang.
De er så fine og gjestfrie dette paret (våre venner) og de gjør det de kan for at vi skal føle oss velkomne.
Jeg har mistet tallet på hvor mange påskeaftener vi har sittet sammen rundt deres bord og spist lammelår. Vi er heldige.Tusen takk!
Dette hørtes rosenrødt ut og den stunden var virkelig det, men «alle» vet at det ikke alltid er slik.
Jeg vil forsøke å vise litt av kontrastene. Det er kanskje et heller dårlig forsøk,men jeg prøver likevel.
Vi liker og være ærlige og fortelle alt slik det er, så her kommer det:
Før et måltid bør min mann huske på å røre ut et pulver som heter VI-SIBLIN i i et glass med vann og drikke det. Gjør han ikke det er det stor sannsynlighet for at han rett og slett skiter i buksa. Ja, det kan skje ellers og, men om han tar pulveret minker sjansen for at det skjer. Et toalett innen rimelig rekkevidde hjelper også på. Ellers kan bleie være et godt hjelpemiddel.
Dette må han leve med etter kreftoperasjon i endetarmen.
Han er glad i livet og tåler derfor dette godt.
Tilbake til ordet ferie. Jeg har tenkt litt. Hva er egentlig ferie?
En kan ta ferie fra jobb og forhåpentligvis ikke tenke jobb i den perioden en har fri. Gjøre kjekke ting, lade batteriene og kose seg. Det er velfortjent og det unner jeg alle. Uansett er det godt å få være frisk å stå i jobb
Er en blitt syk derimot og kanskje ufør, kan en faktisk aldri ta ferie fra sykdommen. Den må en leve med hele tiden.
En kan allikevel leve godt innimellom og det må være det som er fokuset.
«Kan me ikkje senda flaskepost,farmor?». Denne fine påskekyllingen husker godt. Han var ikke gamle karen første gang han sendte ut flaskepost. Nå er han snart 6 år og stor gutt.
Her er han i full gang med forberedelsene.
Han har stor tålmodighet denne gutten og gjorde seg skikkelig flid med arbeidet. Etter en lang stund var han fornøyd og vi var klare for å kaste flaskeposten på sjøen.
Så spennende. Tenk om noen skulle finne den. Kanskje noen i et helt annet land?
Noen dager etter tikket det inn en melding på telefonen. Flaskeposten var funnet. Ikke i et helt annet land, men ved brygga til en hytte litt lenger ute i fjorden. Jippi så gøy og så kjekt å få svar.
Alt dette skjedde uka før påske.Nå som påsken er her er alle barnebarna reist på påsketur og farmor og farfar sitter «alene» igjen.
Vår 10- åring var litt bekymret for oss som måtte tilbringe påsken uten dem. Fint og snilt tenkt av ham.
Farmor og farfar kjenner litt på at det kan være godt med litt rolige dager innimellom også.
Vi vet at de har det helt supert der de er og da har vi det også godt. Så kan vi alle glede oss til å se hverandre igjen etter påske.
Dagene i påsken starter med en rolig frokost, gjerne med egg og sild og hjemmelagede proteinrundstykker.
Å lese påskemysteriet på melkekartongen hører også med.
Etter en god start på dagen med deilig frokost er det bare å trekke til seg tilbake i godstolen, finne frem strikketøyet og høre på Påskelabyrinten v/ Viggo Valle. Det er blitt en tradisjon å høre på Viggo Valle i påsken. Dette er hans siste år. Etter 40 år har han tenkt å gi seg. Da er det ekstra kjekt å få med seg den siste gangen.
Hver dag kl.10 kan du se dette på Nrk Tv eller høre på Nrk radio.
Påske og ikke minst våren er en fin tid. I skrivende stund venter vi et par gjester som er invitert til å smake på årets lubbesild sammen med oss.
Skjærtorsdag ble vi invitert på påske frokost til vår yngste sønn. Fantastisk å komme til duk og dekket bord. Her ble vi sittende lenge og nyte alle godsakene.
Godteri rett etter frokost må være lov på en skjærtorsdag. Sjekk det påskeegget vår yngste sønn fikk på jobb. Heldige var vi som fikk stupe ned i det.
Så var det allerede langfredag.
Pølsemakerfrue ønsker deg en fortsatt god påske🐣
Lag deg fine dager,uansett om du er alene eller sammen med andre🥰
Hvert eneste år markerer vi vår bryllupsdag og feirer den på høvelig vis. For oss har det alltid vært viktig og riktig.
I 37 år har vi vært rette ektefolk. 20. mars 1987 giftet vi oss. Jeg som 18 åring og han 11 år eldre. Litt tidlig var det selvsagt å gifte seg bare 18 år gammel. Ikke rart at de rundt oss reagerte litt på akkurat det. Det kan vi egentlig godt forstå.
Om vi måtte gifte oss? Nei, det måtte vi ikke. Vår førstefødte kom til verden 11måneder etter. Tilsammen er vi velsignet med 3 flotte og kjekke gutter. I dag er familien enda større og vi setter stor pris på dem alle sammen.
Vi har klart mye sammen vi to og vi har evnen til å sette pris på det.
Jeg skal være ærlig på at det har vært skjær i sjøen for oss som sikkert så mange andre og vi har opplevd «dårlig vær», men vi har sammen klart å få skuta på rett kjøl igjen. Det er vi stolte av, lært av og kommet styrket ut av. Vi gav aldri opp og har virkelig fått bekreftet at det var verdt og ikke gi opp.
Det er klart det kan være kjempetravelt når dagene går med til å følge opp barn, skole, jobb, fritidsaktiviteter, verv og tusenvis av andre plikter.
En kommer gjerne til et punkt hvor en må sette seg ned å tenke: «hvordan var det egentlig det hele begynte?» Jo, det var med forelskelse og kjærlighet.
Ta det tilbake igjen før det er for sent.
Så og si daglig kan en lese i media om par som skiller lag. De er kommet til et punkt hvor deres veier skilles. De takker for tiden de har hatt sammen og gir hverandre rom til å oppsøke lykken på nytt. Det virker som at noen inngår ekteskap kun for en stund. Lever vi nå i en annerledes tid enn vi gjorde før? Jeg vet ikke men før var målet ( i allefall ble det sagt) at parene skulle holde sammen til døden skilte dem.
Nå skal jeg langt i fra fordømme de som velger å skille seg, for det må være levelig og kunne stå i et forhold. Ingen utenforstående vet nøyaktig hva som foregår innen husets fire vegger.
Ingen skal ha det vondt over lengre tid.
Mitt poeng er bare at i mange tilfeller kan forholdet være verdt å jobbe med.
Ta vare på hverandre og bli gamle sammen.
Jeg tror vi alle er noen sarte sjeler når det røyner på. Prøv å være rause. Aksepter litt feil og mangler hos hverandre. De finnes hos hver og en av oss.
Kvalitetene er ofte større enn skavankene. Våg å stå sammen. Tøy begrensningene. Det kan lett gå godt.
Vi holder sammen i tykt og tynt. Livet er skjørt og vi har lært oss og sette pris på det livet vi har.
Middag fra RS catering.
Vi gleder oss til feiring av hvert eneste år sammen. Bryllupsdagen har enkelte ganger blitt feiret ute på restaurant men vi liker oss aller best hjemme. De fleste gangene har min kjære laget deilig mat til oss. Han liker det og han kan det.
Sist blogg ble det kommentert at noen gledet seg til å se hva vi fant på denne uken. Det synes vi er kjekt.
Veldig kjekt at noen ser frem til det vi finner på og gleder seg sammen med oss. Noen ganger skjer det mye og andre ganger mindre,men svaret for denne gang kommer her.Med fint vær følger det ofte med ny motivasjon og lyst til å bruke dagen. Komme seg ut og puste inn deilig frisk luft…,
Det er lenge siden vi to har gått så langt som dette på tur sammen. Det er lett for meg å velge kortere turer for og ikke bruke for mye krefter, og gjerne for meg selv. Jeg må innrømme at jeg blir fort stresset og bruker unødvendig mye energi om vi går på tur i grupper, eller der det «kryr» av folk. Hvem hadde vel trodd det? Jeg som er sååå sosial, men jeg er avhengig av å kunne ta turen i rolig tempo. Kunne stoppe opp, bruke pusten, puste rolig inn og ut, være oppmerksom og nyte. Da blir det terapi og medisin. Det føles godt og nyttig. Med oss to går det greit. Han kan, vet og forstår.
Nå hører jeg selv at dette høres sært ut og det er vel såpass sært at det kan bli vanskelig for andre og forholde seg til. Aller helst vil jeg være inkluderende og sosial og det kan jeg jo være på mange andre områder.
Middag i det fri.
Har du smakt turmat i pose? Det var slett ikke så verst. Denne middagen var en del av julegaven fra en av våre snille gutter. Jeg kan love at dere skal få være med på resten av julegaven fra han etterhvert. Den vil også nyttes ute i det fri. Gleder meg allerede, men tilbake til turmaten. Vi hadde med varmt vann på termos og på pakken står det god forklaring på hvordan den skal tilberedes. Pølsemakeren hadde pasta bolognese og jeg hadde biffgryte. De smakte godt begge to og var både lette og enkle å ha med i sekken. Når det gjelder pris så koster en pose rundt hundrelappen. Det kan diskuteres om det er billig eller dyrt, men min konklusjon er at det blir fort litt penger av det om en velger å ta med noe annet også.
Ellers så har Pølsemakeren fått fruen med på kjøretur på ATV denne uken. Tenk å kjøre på søndagstur med DEN «rypen»sittende bak seg. Det er det ikke alle som får oppleve. Heldige han.
» Rype og rype, fru Blom».Alt er relativt. For noen hadde det vært en stor nedtur og hatt den gamle kjærringa sittende bak seg.
Noen dager blir slik som dette. Under dyna. Hodet vil, men kroppen klarer ikke. Den stritter i mot. Smertene kjennes helt fra hode og ned til ytterst i tærne. Selv øreflippene verker. Beveger jeg litt på meg blir jeg kvalm og svimmel.
Jeg kan ikke fordra slike dager. De er vonde og jeg vil ikke ta i mot disse pyton dagene. Selv etter så mange år med utmattelse føles slike dager som et nederlag. Jeg vil så gjerne og det føles vondt å være så begrenset.
Jeg ligger dønn i ro. Etterhvert som jeg føler meg litt bedre blir jeg klar for å jobbe med psyken. For med utmattelse følger også det mentale nederlaget. Dette gjelder meg. Ikke sikkert at andre opplever det likt. Da begynner jobben med å akseptere. Selv om jeg stritter i mot må jeg akseptere at dette er noe jeg må leve med. Jeg må godta at det er slik. Som en av mine gode venninner sa til meg en dag: «Prøv igjen i morgen-det går bra».
Nå var jeg veldig ærlig med dere på hvordan jeg egentlig har det. Hele tiden jobber jeg med hvordan jeg skal ta det. Det er en heltids jobb vil jeg påstå. Som dere vet er jeg opptatt av og snu dagene til det positive og samle på opplevelser.
Det klarer vi,Pølsemakeren og jeg.Jeg er evig takknemlig for at han forstår og legger forholdene tilrette for disse opplevelsene. Sist uke fikk vi masse krabbe. Vi elsker krabbe begge to. Ja, hele familien gjør det.
Kan ikke bli bedre enn dette.Litt jobb er det, men gjett om vi gleder oss til å kunne frotse i krabbe på en lørdagskveld.
Godt ble det. Det svarte så absolutt til forventningene. Etterhvert som vi får barnebarn er vi bevisst på at de får smake på havets delikatesser. Vi kan med stolthet konstatere at 1 1/2 åringen vår likte krabbe kjempegodt. Han lærte til og med ordet «krabbe» med det samme. Da blir farfar og farmor veldig fornøyd.
Dagen etter var det klart for sildefiske. Det er så gøy.
Jeg var bare tilskuer. Det var disse karene som gjorde jobben. Jeg sørget for kaffe og nystekte pannekaker for å holde de i gang.
En liten smak av fersk stekt sild.
Noe røkes
og noe tørkes. Her er det mye å glede seg til.
Vi har vært velsignet med noen fine dager på Vestlandet nå. Dager vi har lengtet etter. I går satte jeg meg i robåten og rodde langt utover. Det var helt blikkstille sjø og det er sjelden. Jeg var ute i flere timer. Snøret var uti, men noe napp var det dårlig med. Helt til….
…jeg var på vei inn igjen og hadde gitt opp å skulle få noe. Da plutselig bet en flott sjøørret på kroken. For en glede. Jeg ble superglad. Sulten og fornøyd kunne vi nyte denne deilige ørreten. Det må kunne kalles kortreist mat når fisken var sprell levende i sjøen for en halv time siden.
Jammen er vi heldige.Her ved sjøen er det godt å være.
Pølsemakerfrue ønsker alle sammen fine vårdager fremover.
Det hender at farmor (meg) lar seg lokke med ut på nye eventyr. Faktisk så hender det ganske ofte. For er det noe barnebarna ønsker eller interesserer seg for, så gjør jeg det også. Jeg tror det er mange besteforeldre som kjenner seg igjen i nettopp det.
Jeg må innrømme at jeg var ørlite skeptisk til forslaget om sushi på lørdags kvelden. Jeg er mer sånn» trykk i trynet en kebab» entusiast, men jeg klarte og omstille meg til å bli en «sushi elsker»denne kvelden. Tja, det er vel å ta litt godt i og kalle seg akkurat det men…
Det ble iallefall til at ønske til tenåringen ble innfridd uten store protester fra farmor.
Og vet du at etterpå var jeg glad for at jeg lot meg overtale. Det vi valgte fra menyen var jo virkelig godt. For og ikke snakke om stemningen. Ville aldri vært den foruten. Gjett om vi hadde det fint bare vi to som koste oss med sushi , solo, pepsi max og Twilight på tv. Kvelden ble perfekt.
Kvalitetstid som skaper gode minner og som en kanskje ikke opplever likt flere ganger.
Og tenk at jeg skulle få interresse for hest. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg trodde at det var fotball som var min greie. Hest var virkelig en helt ukjent arena for meg. Kunnskap omkring hest var lik null. Hester er store dyr og det krever enormt mye tid og krefter for å drive med det. En dyr hobby er det også. Det er vel slikt jeg alltid har tenkt om denne sporten.
Jeg ser nå at det kan være fantastisk for dem som virkelig interesserer seg for det. Når en da har gode foreldre som støtter, bidrar og stiller opp, blir dette en god ting for hele familien. Det er imponerende å se hvor lærerikt og for en god opplevelse det kan være. Her lærer en seg å være omsorgsfull, pliktoppfyllende, arbeidsom, snill og takknemlig. Så flott å se hvordan ungdommene tar ansvar for det de driver med.
Da er det helt ok å stå opp kvart på seks en lørdag morgen for å gjøre alt klart for trening utover dagen. Denne helgen var farfar og farmor så heldige å få være med og hjelpe til. Farfar gjør det meste av jobben med kjøring og bidrar ellers med tilrettelegging, mens farmor prøver å stå for filming og forpleining. Litt viktig å få mat i rytteren også. Vi holder oss borte fra stell og klargjøring av hesten. Der er det vårt barnebarn som har stålkontroll.
Alt som har med hest å gjøre var veldig ukjent for meg. Nå kan jeg og vet jeg litt mer. Av erfaring har jeg lært at alt som føles litt mer kjent er kjekkere og enklere å forholde seg til. Nå vet jeg bl.a. forskjell på tølt, skritt, trav og galopp, tror jeg.
Etter noen timer i ridehallen kunne farmor tre tilbake og kjøre hjem for å hvile.
Farfar, hest og barnebarn hadde fortsatt en stund igjen med å frakte hest hjem, gjøre rent, strigle hest og sette den trygt tilbake i stallen sin igjen.
For en fin dag å se tilbake på.
Min lege sa til meg da jeg ble syk med kronisk utmattelse: «ditt mål bør være å samle på opplevelser». Jeg prøver å leve etter det og gjør så godt jeg kan.
De hadde klart seg veldig fint uten meg denne dagen, men så kjekt å få være med.
Se dette herlige måltidet. Vi hadde hørt om stedet og var nå klare for å prøve det ut. Vi ble slett ikke skuffet. Maten var kjempegod, servitøren var veldig hyggelig og hjelpsom og atmosfæren var lun og koselig.
Hva skal en finne på til sin kjære i julegave? Ja, for det var slik det startet. Jeg gav Pølsemakeren to billetter til konsert med Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland. Når jeg tenker meg om så kunne han jo valgt å ta med seg en annen, men til alt hell valgte han meg.
Kvelden startet altså med en deilig middag før vi beveget oss videre til Festiviteten.
Det er rart med det, men når en står der i vestibylen og venter på å få komme inn i salen, er en alltid litt spent på om en møter noen kjente. Det er ingen selvfølge det når en gjør sin entre’ i «storbyen». Vi kjenner ikke så mange der liksom. Det kan kanskje oppleves litt sånn som når en reiser til det store utland. Hvis en da plutselig oppdager noen en har sett eller vet sånn ca. hvem er fra hjemplassen, så kjenner en de plutselig «veldig godt». Ja, en kan til og med avtale å spise middag med dem neste kveld. En hilser gjerne knapt på dem hjemme, men plutselig er det helt utrolig hvor godt en kjenner disse folkene.
Jeg tror bestemt dette handler om tilhørighet. Det kjennes godt for oss mennesker å oppleve tilhørighet.
Litt det samme skjedde da vi sto der litt ene og forlatt blant masse ukjente mennesker i vestibylen på Festiviteten. Plutselig dukket den ene etter den andre sveibuen opp og tilhørigheten gjorde sitt inntog. Det føltes godt. Ikke det at vi treffer alle disse folkene hver dag, men vi kjenner dem godt. Praten kom lett i gang.
Det er litt pussig, men når vi før traff på hverandre gikk gjerne praten om hvor travelt vi alle hadde det med barn, skole, jobb, fritidsaktiviter osv. osv.
Temaet har med tiden endret seg mye.Nå stod vi der og pratet om hvem som var syke, hvem som hadde vært syke og hvem som kom til å bli syke. Uff, nei beklager, det siste snakket vi ikke om. Det er allikevel en realitet at livet har for oss alle, endret seg.
Likt for samtlige denne kvelden var at vi skulle bruke opp julegaven. I mangel på å vite hva vi i himmelens navn skulle kjøpe til vår bedre halvdel, endte vi altså opp med å gi en konsertopplevelse i Festiviteten. Egentlig er det et gedigent luksusproblem å «måtte» gi konsertbilletter i julegave.Vi har det veldig godt her i dette landet.
Vi må tåle sykdom og elendighet, men vi har et fantastisk helsevesen som veldig ofte klarer å få oss på bena igjen. Her traff vi på sykdommer som hjertesvikt, endetarmskreft, tarmkreft og forskjellige andre alvorlige lidelser. Felles for dem alle var at de hadde fått god hjelp til og kunne leve videre og ha god livskvalitet.
Vi har mye å være takknemlig for om vi bare klarer å ha fokus på det.
Akkurat i det vi var langt inne i programmet for tarmscreening, som er et tilbud for alle fra 55 år og oppover, plinget det i høytaleren og vi ble bedt om å gå inn i salen for å finne plassene våre.
Så kunne vi lene oss tilbake og nyte en fantastisk konsert.
En kan tillate seg å kjenne på hvor godt en har det og ta litt pause fra problemer, angst og lidelse.
Artistene leverte optimalt og gjorde kvelden for oss tilskuere helt fullkommen.
