På tampen av døgnet tar jeg meg endelig tid til å skrive ukens blogginnlegg. Jeg har ikke funnet rette anledningen til å gjøre det denne uken.
Livet skjer og det er ikke alltid jeg klarer å henge med.

For tre uker siden kom en av verdens fineste lille skatter til verden. Vi ble da velsignet med et nytt barnebarn. Det er så stort, så uendelig stort. Flokken vår vokser og vi har så mye å være takknemlig for, og det er vi. Vi er så inderlig takknemlig. Vi har det godt sammen i flokken vår. Vi verdsetter hverandre, respekterer hverandre og støtter hverandre. Slik er det for oss. Vi vet at det ikke er alle forunt å ha det slik. Vi føler oss rike.

Nå tenker du kanskje at det var da svært hvor rosenrødt alt er hos dem.

Du skal vite at vi har også våre utfordringer. Noe annet hadde vært ganske uvanlig.

MEN vi har erfart at livet kan være skjørt.
Gleder og sorger går hånd i hånd også hos oss.

I en gledesrus av å bli besteforeldre på ny, spøker det også et sykdomsforløp som alle i familien berøres av. Farfar har fått kreft. Det er tungt og vanskelig å forholde seg til. Vi vil egentlig ikke forholde oss til det, men vi må og vi står sammen. Farfar skal bli frisk. Prognosen er absolutt god. Vi må bare holde ut til behandlingen er vel gjennomført. Samtidig føler vi på en stor takknemlig for at vi har så fin familie og et godt liv.

Vi får være tilstede i våre barnebarns liv og følge dem i deres utvikling. Vi kunne ikke tenkt oss en bedre dessert i livet en akkurat det. Vi kjenner begge på hvor heldige vi er.

Det er en stor glede å få være på trilletur med vårt lille barnebarn. Han er så fin og han har det så godt denne gutten. Han er heldig å få vokse opp i et trygt og harmonisk hjem. Han er velsignet med gode foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Alle vil det beste for ham. Han har det bare godt denne lille gutten. Til nå har han ikke hatt noen bekymringer.
Han gir beskjed når han vil ha mat. Da er han «på». Etter mat og bleieskift, lukker han gjerne øynene og tar seg en hvil. Da slapper han av i hver en muskel av kroppen. Han kan det. Så fint og bekymringsløst. Når han våkner igjen opplever han at mamma eller pappa er der. De  er alltid der. De passer alltid på.

God helg fra Pølsemakerfrue!