Han har nettopp lært å gå 1 åringen vår. Han kommer stabbende avgårde med en liten traktor i hver hånd. Han vil vise farfar og går raskt mot ham med ustødige skritt.

Han tenker nok ikke på at julen nærmer seg. Han lever i nuet og oppdager nye ting hele tiden. Hans lille verden er spennende å utforske, og han kan bruke tiden sin på akkurat det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Bekymringer er det lite av i hans verden. Skulle det komme noen, har han trygge og gode voksne rundt seg som ordner opp. Han får all den omsorg og trygghet han trenger. Han er heldig denne lille karen.

Han kan ha fullt fokus på alt det spennende som er rundt seg og det som interesserer han mest for tiden er «Bæ». Han er så imponert over disse skapningene som han har kunnet se rett utenfor huset sitt. Nå ligger snøen utenfor og» bæen» er borte. Han savner dem og peker på markene. Hvor er de nå?
Heldigvis kan han krype opp i fanget til farfar og sammen kan de finne sauen i billedboka.

5 åringen vår ser verden i et litt annet perspektiv. Han har også evnen til å leve i nuet,og er han opptatt med togbanen eller bygge lego sammen med onkel, så er det ikke så mye annet han tenker på akkurat da, men han vet veldig godt at det snart er jul.

Hver dag i hele desember kommer rampenissen(e) på besøk. Han gleder seg slik til å våkne om morgenen for å se hva de har funnet på, at det av og til kan være vanskelig og sovne om kvelden.

Han klarer å se fremover og glede seg til det som skal komme. Først blir det jul og da kommer nissen,så blir det påske og da kommer påskeharen utenfor hytta som de har på fjellet. Der kan han også gå på ski og det er kjempekjekt.

Han har god oversikt på hva pappa og mamma jobber med og hvilke aktiviteter storesøster og storebror liker å holde på med. Han ser opp til søskena sine og stort sett er de veldig gode å ha, men de kan også være litt plagsomme, som når de vil se noe annet på tv enn det han vil.

Han synes at han har verdens beste mamma og pappa. Mamma vet alt og ordner alt. Pappa kan alt og er kjempeflink til å fikse ting.

5 -åringen har så vidt begynt å oppdage at livet krever litt av han. Hjemme og i barnehagen forlanger de at han klarer å kle på seg selv. Han er stor gutt nå og klarer det med glans, men av og til når han er hos farmor og farfar hjelper de han litt, særlig med skoene. Det må være lov å få litt hjelp av og til, mener farmor og farfar.

Han er førskolegutt og til høsten begynner han på skolen. Han vet nok ikke helt hva han går til og hva det kommer til å kreve av han,men han gleder seg. Det er flott å kunne glede seg og et veldig godt utgangspunkt for å lykkes.

De som er litt eldre i familien. Vi snakker ungdom ish, eller sånn cirka som jeg sier, har godt begynt å merke hva livet forlanger. De må prestere hjemme, på skolen, blant venner og i fritid ellers.

Før de kan ta en velfortjent juleferie må de gjennom flere prøver på skolen,og de har også fått ansvar på forskjellige andre områder. Blant annet har de vært og vasket kjøkkenskapene hos farmor og farfar. Det må til når de skal ha penger til å kjøpe julegaver til vennene sine.

Livet kan til tider virke både travelt og utfordrende. De vokser og er i ferd med å bli selvstendige. De har fortsatt gode og trygge voksne rundt seg. Selv om noen av de voksne kan være litt teite innimellom, er de fortsatt veldig gode å ha.

Farmor har lyst til å ta dem på fanget,holde rundt dem og stoppe litt opp. Hvor ble barneårene av. Alt gikk så fort.

Foreldrene til disse håpefulle, altså våre barn, er nå blitt godt voksne og har virkelig fått erfare hva livet har å by på, både på godt og vondt. De har fått oppleve at noen i nær relasjon har vært utsatt for alvorlig sykdom og død. De har selv fått føle på sykdom og nederlag, men allikevel kan de kjenne på det å være en del av en trygg og god familie. De hadde en god oppvekst og et godt utgangspunkt til å tåle det som måtte komme. De har det godt i livet, tross alt.

Nå er vi de eldste i familien. Våre barn har på mangen områder tatt oss igjen, og på andre, faktisk gått forbi oss. De er så voksne og så kloke. Allikevel kan de fortsatt benytte seg av og lære litt av vår livserfaring. De er fortsatt sprekere enn oss og orker mer.

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er flink til å trene regelmessig og til å holde meg i god form, men skal jeg være ærlig (og det vil jeg helst være), så må jeg innrømme at jeg kunne vært mye flinkere. Med kronisk utmattelse ser jeg meg nødt til å prioritere, og tid med de jeg har kjært står øverst på listen.

I denne bloggen har jeg gått gjennom ulike faser i livet. Felles for dem alle er at uansett hvilken fase en er i kan en til tider føle seg liten og sårbar.

Ta godt vare på hverandre og god helg!