Vi bor langt fra verdens navle og til nærmeste butikk er det ca.1 mil.
Vi har både bil,båt og el-sykkel som fremkomstmiddel, men å bruke båt til butikken er heller vanskelig,ja faktisk helt umulig.Vi bruker som oftest bil som kanskje er mest naturlig men denne dagen fikk jeg en ide om å bruke el-sykkelen. Jeg skulle bare handle noen småting så det kunne gå fint.Her er det hverken gater eller folk å ta hensyn til så dette kunne gå kjapt, tenkte jeg.
Så måtte jeg ta valg av veg, skulle jeg sykle til hovedveien og risikere å bli kjørt i hjel av store trailere og det som verre er eller skulle jeg ta Paddeveien. Jeg valgte det siste.Hvorfor heter denne vegen «Paddeveien»? Antagelig er det eller har det til tider vært mye padder her. Jeg ankommer »Paddeveien» med godt mot og oppdager raskt at her er det mye humper og huller i vegen og jeg får virkelig kjenne på at alt som en gang var fast, stramt og fint på denne kroppen slett ikke er det lenger. Min neste tanke er at dette bør jeg absolutt gjøre noe med men da måtte jeg antagelig sykle hele døgnet, så jeg slår den tanken fort fra meg igjen.
Plutselig har jeg nådd målet mitt og går inn for å handle de småtingene jeg skulle.
Jeg kommer så til de STORE posene med popcorn.Det såg digg ut.Det er jo tross alt fredag så kanskje jeg skulle feire helgen med popcorn. Jeg tok like godt to poser. Da jeg kom ut til sykkelen igjen kom problemet.Hvor skulle jeg gjøre av disse lange posene.Det blåste sterk vind som det ofte gjør på disse kanter, så om jeg puttet dem i sykkelkorgen ville de nok snart blåse bort. Her hadde jeg virkelig et problem.Jeg løste det med å presse posene under strikken på bagasjebrettet og kjente at jeg begynte å bli litt flau.Gjett om alle kunne se at jeg hadde kjøpt popcorn.Dette er en bygd hvor alle kjenner alle så jeg prøvde å pakke meg inn så godt jeg kunne. Jeg tok hetten over hodet og plasserte hjelmen oppå der igjen og satte sykkelen i full speed. Det var da jeg begynte å tenke på at hvis om atte det gikk hull på posene.Det hadde tatt seg ut. Jeg gav full gass gjennom sentrum.Jeg hadde på meg en stor gul regnjakke,hjelmen godt plassert på hodet og to STORE poser med popcorn på bagasjebrettet,sikkert et herlig syn.Da jeg kom til kirken hadde det akkurat vært begravelse og følget var i ferd med å forlate kirken.Av hensyn til de pårørende følte jeg at jeg måtte roe ned tempoet litt.Jeg har tross alt litt respekt men så fikk jeg full panikk for at posene ville sprekke og hvilket syn hadde ikke det blitt.Så jeg sjanglet av gårde og satte sykkelen i full speed igjen.
Da jeg endelig syklet inni i garasjen hjemme ble jeg møtt av min bedre halvdel som brøt ut i latter og sa: « Har du syklet med de posene bakpå?».
JA,JEG HAR DET!
Ha en fin uke folkens.
