Joda, en av MINE hadde stiftet familie og fått seg katt.Veldig kjekt det.Hun ble selvfølgelig godt mottatt og raskt en del av familiten.Jeg har alltid vist omsorg,og vært engasjert i mine nærmeste og slik ble det selvfølgelig denne gangen også. Den fikk fint rosa halsbånd med telefonnummer til eierne på, slik som seg hør og bør for en anstendig katt.
Katter skal egentlig klare seg mye godt selv.Slik har jeg tenkt i løpet av mitt liv. Da jeg var ung var det slik jeg opplevde det.De fikk mat og omsorg av husstanden de hørte til, ellers hadde de det kjekt ute sammen med andre katter og var stadig på jakt etter mus. Jeg tror at de hadde det skikkelig gøy og trivdes med sitt katteliv, men tilbake til det nye familiemedlemmet. En dag ble eieren oppringt på sin arbeidsplass om at katten var observert på kjøpesenteret i bygda. Ikke så lett å springe fra arbeidsplassen sin for å hente katten på kjøpesenteret. Det var da jeg tok ansvar, utnevnte meg selv til nærmeste pårørende av katten og durte inn på senteret.
I gangen satt en dame og solgte lodd. Jeg spurte om hun hadde sett en katt her. Hun svarte ja og sa at den nettopp gikk inn på apoteket. Jeg takket for informasjonen og stormet inn på apoteket som lå rett bortenfor. Der trakk jeg kø lapp, jeg måtte jo det for å komme frem til kassen og formidle mitt budskap.
Heldigvis var det kun en foran meg i køen. Da det var min tur sa jeg som sant var at jeg skulle hente en katt. Damen bak disken så helt forskrekket og litt skremt ut. Det kom ikke frem et ord av hennes munn.Jeg hadde for bare noen få timer siden vært og tatt ut antidepressive tabletter så kanskje det var grunnen til at hun var forskrekket og målløs. I det samme kom en ansatt under opplæring ut fra bakrommet med en katt i armene. «Her er katten din«,sa hun,men det var jo en helt annen katt som jeg aldri hadde sett før. Jeg svarte derfor at det ikke var den katten jeg skulle ha og sa at jeg fikk lete videre.Damen bak skranken som jeg alltid har opplevd som hyggelig, imøtekommende og hjelpsom var og forble målløs. Stakkars dame.Det er ikke hver dag noen kommer inn på apoteket og spør etter en katt og at en i tillegg bruker antidepressive medisiner gjør sikkert ikke saken bedre.
Jeg tuslet derfor videre inn på matvarebutikken. Siden jeg nå hadde funnet ut at det var flere «shoppingkatter» ute og gikk på senteret kunne det bli vanskelig å finne den rette. Jeg lette både høyt og lavt inne i butikken en lang stund. Jeg registrerte etterhvert at en av de ansatte begynte å følge etter meg. Jeg hadde kanskje en noe annerledes oppførsel enn en vanlig kunde, der jeg gikk rundt uten handlevogn og uten en eneste vare i hendene. Til slutt spurte hun om det var noe hun kunne hjelpe med. Jeg presenterte meg høflig som nærmeste pårørende til en katt som hadde forsvunnet fra hjemmet sitt,og at jeg nå var ute og lette etter den. Det virket ikke helt som hun trodde på den forklaringen, svarte litt irritert at de ikke hadde sett noen katt der og ba meg om å gå ut. Jeg tror du skal lete en annen plass, hørte jeg hun sa bak ryggen min. Nå begynte jeg å bli litt lei og oppgitt. Jeg tuslet derfor tilbake til kattens hjem. Det kunne jo hende at den hadde funnet vegen hjem selv. Slik var det med katter før i tiden. De fant hjem av seg selv, uten at vi mennesker satte himmel og jord i bevegelse hvis katten var utenfor gårdsplassen sin.
Tanken min viste seg å være ganske fornuftig og riktig.Da jeg kom inn på vaskerommet som har katteluke i veggen, slik at den kan gå ut og inn som den vil, lå pusen så fint på den myke puten sin og sov søtt. Der hadde den skåla full av kattemat og rikelig med vann tilgjengelig.
Den hadde funnet vegen hjem selv.
Moralen her må være: La katt få være katt. De finner som regel hjem av seg selv.
God helg folkens!