En gang i året siden jeg ble syk og fikk beskjed om at jeg har en varig og alvorlig lidelse, gjennomfører jeg et oppfølgingsprogram i stressmestring. Jeg trenger det og har stor nytte av det hver eneste dag.
Må bare med en gang få si at jeg klarer meg. Det går bra, men for at det skal gå bra er jeg avhengig av å regulere stresset. Det er helt umulig for meg å bare «være på» slik som jeg engang var. Langvarig stress er skadelig. Det er noe jeg så smertelig har fått erfare.
Jeg har ikke bestilt denne sykdommen. Ingen bestiller sykdommen de får. Ingen kan heller velge og ikke ha den.
En gammel tanke er at en ikke skal kunne klare noe når en er syk.
Skal en leve, selv om en har en sykdom, MÅ en klare noe. Det krever at vi utfordrer oss selv,alt etter dagsformen. Jeg er ikke bare syk, jeg er også frisk oppi det syke. Disse stundene velger jeg å LEVE. Med tiden har jeg lært å vurdere om enkelte ting er verdt og utsette seg for. Hvis jeg overyter, noe jeg nok til en viss grad alltid kommer til å gjøre, må jeg betale for det etterpå. De dagene og stundene er ubeskrivelig vonde men igjen så tenker jeg at det handler om å leve. Jeg vil samle på opplevelser og gode minner og dermed være villig til å betale for det.
Sist helg var en slik mulighet. Jeg har allerede satt mange gode minner inn på opplevelseskontoen.
Glede er et mer robust ord enn lykke og glede fremfor håpløshet er min største kapital i livet.
I helgen delte jeg litt av denne kapitalen sammen med noen av mine.
Å føle tilhørighet er viktig for alle mennesker. Her er vi på tur i fjellheimen i strålende vær. Både små og store er ekstra motivert når vi vet at det ligger noe godt i sekken som vi etterhvert skal kose oss med.
» Livet er best på hytta« , ja i helgen kunne det føles slik.
Noe av det mest verdifulle jeg vet er å få tilbringe tid sammen med barnebarn.Jeg er heldig som får være masse sammen med dem. Årene går fort og plutselig en dag, er de blitt voksne.
Det er så godt å se barn som utfordrer seg selv og hele tiden vil fremover. Å isbade langt oppå fjellet er det ikke alle som gjør. Lett gjør denne jenta det, mitt eldste barnebarn.
At hun føler mestring etter et isbad er jeg helt sikker på. Det viser også dette bildet.
Farmor (altså meg) var ikke fullt så tøff, men kanskje tøff nok? For meg var det mestring i å klare å dyppe tærne i iskaldt fjellvann.
Tid for en velfortjent belønning. På bildet er jeg sammen med min førstefødte og hans førstefødte.
Tilbake på hytta etter en flott tur i fjellheimen fikk vi servert forfriskende drinker av min snille svigerdatter. Noe denne karen, også en av farmors skatter, satte stor pris på. Han hadde også vært tøff og isbadet.
Det skal nevnes at drinkene var både barne- og farmorvennlige.
Nå er vi alle vel hjemme igjen.Tilbake sitter disse to.Der kan de hvile ut, nyte fred og ro,ta vare på hverandre, og glede seg til familien kommer tilbake og det blir fullt liv i hytta igjen.
God helg!