Vi bor på en plass med natur rundt oss på alle kanter. Tenk så fantastisk. Særlig nå som vi ellers ikke kan bevege oss fritt. Enn så lenge har vi mulighet til å benytte oss av naturen,bare vi holder avstand.
Vi har en ildsjel i bygda som har tilrettelagt en flott tursti nær der vi bor. Denne er godt merket og det finnes mange valgmuligheter for lange og korte turer. Han har gjort en kjempejobb.
En dag slo tanken meg om jeg kanskje kunne bidra til å gjøre det enda litt triveligere på turstien.Det var da jeg satt i gang med å strikke og hekle figurer.Disse henger, ligger og sitter nå litt her og litt der, og er forhåpentligvis til både glede og motivasjon for turgåere.
Jeg har aldri vært flink med håndarbeid.Jeg begynte faktisk ikke med noe som kunne minne om håndarbeid før jeg var 45 år. Det som nå henger på turstien er enkle ting som er laget gjennom fri fantasi. Selv om det er enkelt, slett ikke noe å skryte av og gjerne heller ikke å vise frem, velger jeg allikevel å tro at det kan være til glede for folk.
Noen smiler nok og blir litt glade når de møter på disse figurene, andre rister kanskje litt på hode og studerer arbeidet. De ser på disse enkle skapningen med et kritisk blikk og søker det perfekte. Det er i så tilfelle deres problem, ikke mitt. Jeg har nemlig hatt det gøy med å lage disse. Jeg velger å tro at de fleste opplever figurene som et positivt og gøyalt innslag, og det er det som er meningen at de skal være.
Jeg finner terapi i naturen.
I dag fikk jeg melding fra en turgåer om at denne robuste karen hang litt med hode. Den hadde visst på en eller annen måte fått formidlet at den ikke hadde sett sin skaper (meg) på lenge, den følte savn og hang derfor med hode, hehe. Kjempekoselig med slike tilbakemeldinger.
Herr Tusenbein ligger fortsatt på bordet men gleder seg til å komme ut i fri luft.
Nyt naturen og våren så godt du kan i disse corona tider!
