Å føle på skam kan i noen tilfeller være bra og rett at en gjør. I andre tilfeller, helt unødvendig og kun ødeleggende.
«Du burde skamme deg», de fleste av oss har nok hørt disse ordene bli sagt. Når jeg tenker meg om så er det veldig lenge siden.Ble dette brukt mer før? Hva bør en skamme seg over?
Jeg synes ingen skal skamme seg for noe de ikke kan for. Her kan nevnes inntekt, ikke så fin bil som naboen,hus,hage,utseende,legning, jeg kunne fortsette og ramse opp i det uendelige. Hvorfor er vi så opptatt av å være lik «alle andre» når egentlig ingen er like, men stort sett helt forskjellige?
Det en absolutt bør føle skam over er hva en får seg til å si om andre. Her er jeg ganske sikker på at hver og en av oss har et forbedringspotensiale. En ting er hva som blir sagt innenfor husets fire vegger, det er ikke bra det heller, men tenk på alt gørr som blir spydd ut i sosiale medier. Det er så mye stygt at det henger ikke på greip. Her er det virkelig grunn til å skamme seg. En kan ende opp med å ødelegge et menneske etter å ha lirt utav seg stygge kommentarer. Er det verdt det? Er det virkelig det en ønsker?
Hva med flauhet? Fra vi blir født er foreldrene våre de beste forbildene vi kan tenke oss. Våre helter. Min pappa er sterkere enn din, min mamma lager verdens beste kjøttkaker osv.
Vi er stolte over hva de jobber med. Det finnes ingen bedre arbeidsplass. Så vokser vi til, vi vil stå litt på egne ben og begynner å se verden i et litt større perspektiv. Da kan vi plutselig begynne å bli flau over våre nærmeste.
Jeg sier ikke at dette gjelder for alle men for mange er det slik. En kan bli flau over ting foreldrene sier eller gjør, flau over å bli kjørt og hentet på forskjellige aktiviteter. Flau over hvordan de går, hva de har på seg,hvordan de tygger maten osv. Andre foreldre er helt ok, men mine. Felles for alle disse foreldrene er at de stort sett er helt vanlige mennesker og sannheten er at barna elsker sine foreldre. Det har de egentlig alltid gjort.
Etterhvert vokser barna til, stifter sin egen familie og vet fortsatt bedre enn sine foreldre.
De får barn og mye av den samme utviklingen og de samme utfordringene kommer på ny. Dette er en evig runddans.
Til slutt har jeg en avsløring å komme med.
Etter å ha jobbet med barn og samarbeidet med deres foreldre i mange år, har jeg sett at de fleste barna har gått i foreldrenes fotspor og blitt, om ikke helt lik, så ganske så like sine foreldre.
Det er kanskje noe for barna som er flaue over sine foreldre å tenke på.
Men er det ikke helt ok,egentlig?
God helg!
