Heldigvis er jeg utstyrt med en god porsjon humor. Noe som ofte kan komme godt med når det gjelder meg og det jeg foretar meg.
Jeg er så heldig å få låne denne flotte kompisen av og til. Han elsker å være med på alt av kjøretøy, som her når han får være med på en liten kjøretur på ATV. Han er så stolt.
Vi liker også begge å gå tur og han har slik et fint bånd som jeg kan feste rundt livet mitt. Ganske praktisk i grunn, da kan en ha hendene fri når en går. Det var varmt og fint i været og jeg kunne gå med t-skjorte og en lett og ledig bukse. Så var vi klar for tur.
Han er alltid litt ivrig i begynnelsen av turen og drar da gjerne litt i båndet. Det er helt greit. Jeg er vant til det. Vi to kjenner hverandre godt, etterhvert.
Vi var akkurat kommet i gang med turen vår da jeg hørte en bil komme kjørende på grusvegen bak oss. Jeg snudde meg og registrerte at det ikke bare var en men to biler som kom. Hunden var som sagt ivrig etter å komme seg fremover, men nå måtte vi trå litt inn til siden og stoppe opp for at bilene kunne passere. Hunden er veloppdratt og gjorde som jeg ønsket av ham. Vi gikk inntil siden begge to og han satte seg fint ned. Det resulterte i at båndet ble slakt. Så slakt at jeg kjente at det falt ned langs bena mine. Jaja, tenkte jeg og stilte meg pent opp og vinket høflig til de forbipasserende bilene. Vi gjør gjerne det her på landet. Vi hilser på de vi møter enten de kommer i bil eller på andre måter. Så sto jeg der da, smilte og vinket. De vinket tilbake fra begge bilene, men jeg syntes de hadde et rart uttrykk i ansiktet. Javel, typisk byasser, tenkte jeg. De er sikkert ikke vant til at noen hilser på dem.
De kjørte videre og jeg bøyde meg ned for å ta opp båndet som hadde falt ned langs bena mine. Det var da jeg oppdaget det. Det var ikke bare båndet som lå der. Buksa mi som også var litt løs lå der også, sånn ca. rundt knærne.
Å hjelpes for et syn det må ha vært for de som kom kjørende forbi. Der i veikanten hadde altså jeg, en halvgammel dame fra landet, stått med buksa på knærne og vinket ivrig da de kjørte forbi. Jeg må innrømme at jeg ble dritflau og dro buksa raskt opp igjen, men uansett var det for sent til å bøte på skaden. Min trofaste turkompis så ut til å ta opptrinnet med knusende ro og dro meg bare videre bortover vegen på tur. Det var jo tross alt det vi skulle, på tur, så det var bare til å dra buksa opp igjen, feste båndet og traske videre.
God helg fra Pølsemakerfrue!
